Berggrunnen på Sunnmøre er for det meste hard og sur og gir dårlig
grunnlag for floraen. Men det fins områder med en sjelden rik flora.

Det ene er Daurmålshaugene mellom Seterhorn og Reindalsse-
ter. Den første som undersøkte dette rike plantefeltet var botani-
keren Ove Dahl i 1893, og han fant det han søkte: en arktisk flora, en
utpost for Dovre-floraen. Senere er det lansert en teori om at flere av
plantene her er «overvintrere» fra siste istid og at det utenfor Sunn-
møre kan ha vært isfri områder gjennom hele istiden, hvor plantene
kan ha overlevd. Den store forskeren på dette området er professor
Rolf Nordhagen.

Det andre området er Storfjellet, like opp for Kaldhusseter. Oppe
i vestsiden av fjellet i overgangen til den bratte delen ligger Raud-
haugene, røde og nakne hamre, l sprekkene av disse serpentinham-
rene vokser den vakre grønnburkne, fjellsmelle, småsmelle, tuearve,
fjelltjaereblom og hestespreng, dessuten en fjellarve (Cerastium al-
pinum var. nordhagenii), som bare er kjent på Sunnmøre. Berget er
bratt, men der er renner, sprekker og hyller hvor vegetasjonen biter
seg fast. l den kalkholdige grunnen i Storfjellets sørvestside er flora-
en særdeles rik. På de mange smale hyller dominerer kalkkrevende
arter som reinrose, brudespore, rynkevier, fjellsmelle, jåblom, berg-
frue, rødsildre, setermjelt, snøsøte og bergveronika. Også noen
sjeldne arter kan nevnes: stivsildre, blindurt, fjellmarinøkkel og gull-
myrklegg. Litt. DNT årbok 1977.

Kilde: "Til fots" Den Norske Turistforening.