Forollhogna nasjonalpark- møte mellom Trøndelag og Østlandet

Arne Jakobsen, Smibakken 2, N-7290 Støren (arne.jakobsen@gauldal.vgs.no)
Leif Galten, Frøsetåsen 3B, N-7290 Støren (leif.galten@gauldal.vgs.no)
 

21. desember 2001 ble Forollhogna nasjonalpark
med åtte tilgrensende landskapsvernområder
opprettet. Totalt utgjør dette naturvernområdet et
areal på 1513,7 km2, hvorav nasjonalparken er
1061,9 km2. Forollhogna nasjonalpark ligger i
grenseområdet mellom Sør-Trøndelag og Hed-
mark, og berører kommunene Rennebu, Midtre
Gauldal, Holtålen, Tynset, Os og Tolga, l tillegg
blir Røros kommune så vidt berørt i forbindelse
med ett av landskapsvernområdene.

Formålet med vernet er flersidig, og blant de
natur- og kulturkvalitetene en ønsker å ivareta er:

- Fjellviddelandskap med få store tekniske inngrep

- Stort mangfold både når det gjelder arter og natur-
typer

- Høyproduktiv villreinstamme

- Kulturlandskapsverdier skapt av 2-300 års
setring

- Kulturminner (fangstgraver, boplasser, offerplas-
ser, jernvinneanlegg)

Forollhogna nasjonalpark er den første nasjo-
nalparken som er opprettet i Norge på 10 år. l alt
er det nå 19 nasjonalparker som samlet utgjør
4,5% av landets fastlandsareal.

Landskap, geologi og klima

Landskapet i Forollhogna-området kan karakteri-
seres som et fjellviddelandskap med avrundete
terrengformasjoner og slake dalsider. Fra nord
skjærer relativt smale daler som Budalen, Enda-
len og Ledalen seg inn i fjellområdet, og fra sør er
Vangrøftdalen det dominerende dalføret. Området
 

mangler utpreget høyfjell - det høyeste fjellet er
Forollhogna, 1332 m o.h. Det finnes mange større
og mindre innsjøer, der Forollsjøen, Storhiåsjøen,
Storensjøen og Fjellsjøen er de største. Elver og
bekker i verneområdet drenerer i nord mot Gaula,
i vest mot Orkla og i sør og sørøst mot Glåma.

Berggrunnen domineres av mer eller mindre
kalkførende kvartsglimmerskifre. I sørøst kommer
det også inn grønnstein og fyllit (Nilsen & Wolff
1989). Disse skifrige bergartene forvitrer lett og
gir god og rik tilgang på plantenæringsstoffer
(Moen 1998:32). På toppen av selve Forollhogna,
og også spredt særlig i nord og nordvest, dukker
det opp harde og sure kvartsitter og granitten
Disse gir ikke samme gode grobunn for planter.
En overveiende rik karplanteflora vil derfor veksle
brått med mer artsfattige utforminger.

Nasjonalparken ligger i værskillet mellom
Trøndelags fuktige kystklima og Østerdalens tørre
innlandsklima. Årsnedbøren er høyest på vann-
skillet rundt Forollhogna, med over 1000 mm. l
Østerdalen i sør synker årsnedbøren raskt til under
500 mm. Kombinert med liten nedbørhyppighet
gir dette et kontinentalt klima. Årsnedbøren synker
også under 1000 mm i Gauldalen i nord, men
stor nedbørhyppighet gir her et humid klima (Moen
1998: 24-25). Vegetasjonsgeografisk går vi fra
nordboreale seterdaler med klart til svakt oseanisk
klima i nord, over den alpine Gauldalsvidda med
fra svakt oseanisk til overgang oseanisk-kontinen-
talt klima for så å ende ned i nordboreale seterdaler
igjen i sør, men nå med overgang oseanisk-konti-
nentalt klima (Moen 1998:142).
 

Historikk

I 1948 botaniserte Johannes Lid i områdene
omkring fjellene Forollhogna og Buhogna og
videre langs elva Forda østover til Dalbusjøen. Han
gjorde også botaniske undersøkelser i Yavass-
draget i Tynset kommune. Lids registreringer er
ikke publisert, men foreligger i form av dagbok-
notater og krysslister.

I den delen av verneområdet som ligger i Sør-
Trøndelag er det først og fremst Tore Ouren som
har bidradd til kunnskap om floraen. På 1950- og
60-tallet publiserte han lokalfloraer for Budal,
Singsås, Soknedal og Haltdalen (Ouren 1952,
1959, 1961, 1966). Gjennom dette arbeidet gjorde
han en rekke innsamlinger der det meste er opp-
bevart ved Vitenskaps museets herbarium i Trond-
heim.

I Vangrøftdalen og Kjurrudalen i Os kommune
har Reidar Elven gjort en rekke undersøkelser.
Han har bf.a. funnet sprikesnøgras Phippsia con-
cinna i kommunene Os og Holtålen. (Elven 1986).

I 1973 fikk Gaulavassdraget 10 års vern slik at
det kunne foretas en kartlegging av natur- og kul-
turverdiene i området. Som et ledd i disse under-
søkelsene ble det vegetasjonskartlagt en 65 km
lang og 3 km bred profil fra Sandfjellet i vest og rett
østover forbi innsjøen Øyungen i Holtålen kom-
mune til Rugldalen i Røros kommune, l 1986 ble
Gaulavassdraget varig vernet mot kraftutbygging.

I Stortingsmelding 62 (1991-92) - «Ny lands-
plan for nasjonalparker og andre større verne-
områder i Norge», som ble behandlet av Stortinget
i 1993, ble det vedtatt at fylkesmennene i Sør-
Trøndelag og Hedmark skulle starte arbeidet med
sikte på opprettelse av et nytt verneområde i Foroll-
hogna-området. For blant annet å kunne dokumen-
tere de botaniske verdiene ble det utarbeidet fag-
rapporter om seterlandskapet (Olsson et al.
1995), forekomstene av beitemarkssopp i Budalen
og Endalen i Midtre Gauldal kommune (Jordal og
Gaarder 1995), kryptogamer i barskog i Øggdalen
i Holtålen kommune (Prestø og Holien 1995) og
statusrapporter om flora og vegetasjon i det plan-
lagte verneområdet (Fylkesmannen i Sør-Trønde-
lag 1995, Haugan 1995).
 

Kort vegetasjonsbeskrivelse

Det aller meste av Forollhogna nasjonalpark lig-
ger over den klimatiske skoggrensa (800-900 m
o.h.) og tilhører derfor den alpine vegetasjonsregi-
onen. Lavalpin vegetasjon med lyng og vier dekker
de største arealene, og bare de høyestliggende
områdene over 1200 m o.h. tilhører den mellom-
alpine sone. En vandring i nasjonalparken tar en
først og fremst gjennom rabbe- og lesidesamfunn
av ulik rikhetsgrad. Fattig rabbevegetasjon er do-
minert av greplyng Loiseleuria procumbens, rype-
bær Arctostaphylos alpina, fjellkrekling Empetrum
nigrum ssp. hermaphroditum, rabbesiv Juncus tri-
fidus og mange steder også av fjellpryd Diapensia
lapponica. Men i hele nasjonalparkområdet finnes
næringsrike bergarter som gir opphav til reinrose-
 

samfunn med blant annet bergstarr Carex rupes-
tris, rabbetust Kobresia myosuroides, rynkevier Sa-
lix reticulata og orkideene fjellkurle Chamorchis
alpina og fjellkvitkurle Leucorchis albida ssp. stra-
minea. De største reinroseheiene finnes på Sand-
fjellet i Midtre Gauldal og Tynset kommuner i de
vestligste delene av nasjonalparken.

I lesider med mer stabilt snødekke dominerer
dvergbjørk Betula nana, einer Juniperus commu-
nis, blåbær Vaccinium myrtillus og blålyng Phyllo-
doce caerulea, og der markfuktigheten er noe stør-
re dannes ofte vierkjerr med grønnvier Salix phylici-
folia, sølvvier Salixglauca, lappvier Salix lapponum
og ullvier Salix lanata. Bare små og svært spredte
områder kan karakteriseres som snøleier, hvorav
musøresnøleie er den vanligste formen. På mer
næringsrik grunn kan en, spesielt i områdene vest
for Forollhogna, finne artsrike engsnøleier med
blant annet fjellrapp Poa alpina, fjellveronika Vero-
nica alpina, fjellfrøstjerne Thalictrum atpinum og
gullrublom Draba alpina. På noen få lokaliteter
står også den bisentriske snøsoleia Ranunculus
nivalis i slike snøleier. Den mest ekstreme formen
for snøleier finner en gjerne nedenfor sent utsmel-
tete snøfonner der terrenget er konstant overrislet
av smeltevann, l slike snøleier er det gjort noen få
registreringer av det svært sjeldne og sørlig uni-
sentriske sprikesnøgraset Phippsia concinna
(Elven 1986).

Fjellbjørkeskogen i seterdalene som skjærer
seg inn mot Forollhogna nasjonalpark er sterkt
preget av den utnyttelsen av utmarka som har
funnet sted gjennom 2-300 år. Dette har skjedd i
form av hogst, slått, lauving og beiting, og har resul-
tert i det som i dag framstår som en åpen eller
halvåpen skogstype (Olsson et al. 1995). Mange
steder finner en høyløer som i dag er å betrakte
som kulturminner fra en tidligere driftsform, og
flere av dem er nå restaurert, l den åpne fjellbjørke-
skogen som er skapt gjennom lang tids bruk, har
mange konkurransesvake og lyskrevende plante-
arter funnet et «fristed». Eksempel på slike arter
er marinøkkel Botrychium lunaria, bakkesøte Gen-
tianella campestris og orkideene kvitkurle Leuc-
orchis albida ssp. albida og brudespore Gymna-
denia conopsea. Slike kulturpåvirkete bjørkesko-
ger er ofte svært artsrike, men dessverre er de i
løpet av de siste ti-årene blitt utsatt for en gradvis
gjengroing, spesielt på grunn av vesentlig mindre
hogst og opphør av utmarksslått. Dette har blant
annet ført til at mange av de tidligere kjente
forekomstene av kvitkurle Leucorchis albida ssp.
albida nå er forsvunnet.
 

Plantegeografisk karakteristikk

Området karakteriseres av et stort innslag av
næringskrevende fjellplanter, og ved møte mellom
østlige kontinentale og vestlige oseaniske arter.

Hva fjellelementet angår, er særlig de sentri-
ske artene interessante. Tabell 1 lister opp de 23
fjellartene i Forollhogna som er sentriske ifølge
Lid & Lid (1994). Til lista kan muligens føyes bleik-
rublom Draba oxycarpa, observert på Forollhogna,
men ikke belagt (egne observasjoner 1991). Fire
arter er sørlig unisentriske: Dovrerublom Draba
daurica var. dovrensis, gullmyrklegg Pedicularis
oederi, myrtust Kobresia simpliciuscula og sprike-
snøgras Phippsia concinna.

Heie 15 av artene har svensk sørgrense i nord-
re Hårjedalen, mens fire av dem ikke når øst til
Hårjedalen i det hele tatt (Danielsson 1994). Det
synes som om artene bruker Forolihogna-platået
som en vandringsvei ut fra det sørnorske sentret i
Dovrefjell-Trollheimen og østover. Dette inntrykk
styrkes av de sju første artene i tabellen som alle
har utbredelse sør for Gaula og nord for Glåma i
alle fall til godt inn i Røros kommune. Snøsoleie
Ranunculus nivalis og sprikesnøgras Phippsia
concinna kommer riktignok igjen lenger nord, i
grensetraktene ved Sylan, mens blindurt Silene
uralensis, smatstarr Carex parallela og fjelltette-
gras Pinguicula alpina går sørøstover i Røros.

Forolihogna-platået er en naturlig vandringsvei
fordi fjellene er høye nok og geologien rik nok.
Skjønt de virkelig mellom-/høyalpine artene vil ikke
finne høye nok fjell her. Derfor rommer artslista
bare beskjedne fire slike arter: Jøkularve Sagina
nivalis, alperublom Draba fladnizensis, issoleie
Ranunculus glacialis og sprikesnøgras Phippsia
concinna (Fylkesmannen i Sør-Trøndelag 1995).

De østlige artene synes å bruke Forolihogna-
platået til vandring i motsatt retning. Haugan (1995)
og Fylkesmannen i Sør-Trøndelag (1995) klassifi-
serer 11 arter fra området som østlige. Av disse
trenger ballblom Trollius europaeus (svakt østlig),
huldrestarr Carex heteonastes, blystarr C. livida,
nordlandsstarr C. aquatilis, kongsspir Pedicularis
sceptrum-carolinum, dvergtettegras Pinguicula
villosa, dvergmaure Galium trifidum og nøkke-
tjønnaks Potamogeton praelongus inn i hjertet av
nasjonalparken. Sistnevnte når opp i hele 975 m
o.h. i Meiåtjørnaen liten mil nordøst for selve Foroll-
hogna (Sæther et al. 1980).

Med unntak av dvergmaure og nøkketjønnaks
kommer artene ut igjen i seterdalene nord og nord-
vest for nasjonalparken (Ouren 1952, 1959, 1961,
1964, 1966). l seterdalene på trøndelagssida duk-
ker også opp nøkkesiv Juncus stygius, sivblom
Scheuchzeria palustris og dvergsnelle Equisetum
scirpoides. Disse svakt østlige artene kan mis-
tenkes å ha fulgt Bøygens råd om å gå utenom
ved å følge hoveddalførene nord og sør for nasjo-
nalparken.

Mange kystplanter går i Trøndelag langt inn i
landet (Fægri 1960). Ouren (1966) gir en oversikt
over 21 planter som går opp den humide Gaulda-
len og over mot Jåmtland, altså en lavereliggende
parallell til fjellplantenes vandringsrute. Av de mer
eksklusivt kystbundete er det bare smørtelg Ore-
opteris limbosperma, loppestarr Carex pulicaris
og engstarr C. hostiana som i det hele tatt kom-
mer opp i seterdalene i kanten av nasjonalparken.
De noe svakere kystbundne rome Narthecium os-
sifragum og bråtestarr Carex pilulifera kommer
inn i landskapsvernområdene i Gauldalen, og går
også oppover langs Orkla til Kvikne (Tynset). Her
stoppes de av det kontinentale klimaet i Nord-
Østerdal. Bjønnkam Blechnum spicant, blåknapp
Succisa pratens/s og skrubbær Cornus suecica
regnes som svakt kystbundne med et eiendom-
melig hull i utbredelsen over Forollhogna og nord-
lige deler av Østerdalen. Disse artene har faktisk
en innergrense i seterdalene hele veien rundt na-
sjonalparken. Hvitveis Anemone nemorosa og
skogkarse Cardamine flexuosa har et tilsvarende
utbredelsesmønster, og blir av Haugan (1995) reg-
net til den samme suboseaniske gruppe. Bare
skrubbær trenger dypt inn i nasjonalparken.

Den mest markante representanten for kyst-
plantene i selve nasjonalparken er den svakt kyst-
bundne geitsvingelen Festuca vivipara. Den er
relativt vanlig i fjellene nord og nordvest i nasjo-
nalparken, men mangler helt på Østerdalssida.

 

Spesielt interessante områder

På enkelte steder i nasjonalparken inntrer det
eiendommelige at alle de tre plantegeografiske
elementene møtes. Vi vil derfor kort beskrive disse
interessante områdene.
 

Dalbusjøen

Området ligger på fylkesgrensa 6 km øst for Foroll-
hogna. Selve sjøen ligger 873 m o.h. Forda kom-

mer fra Forollsjøen og er så vidt innom Dalbusjøen
før den setter kursen nordover Forddalen mot
Singsås i Midtre Gauldal. Fjelliene ved Dalbusjøen
strekker seg opp mot den 1212 m høye Buhogna
i vest og den 1239 m høye Dalbusjøhøgda i øst.
Blåbærrik fjellbjørkeskog dominerer nede ved
sjøen, mens høystaude-vierkjerr overtar over sko-
gen. Her er også rikmyrer, særlig mot sørøst. Fjell-
sidene domineres av fattige rabber med spredte
innslag av engsnøleier (Eriksen 1991, Haugan
1995), men her er også artsrike reinroseheier (Fyl-
kesmannen i Sør-Trøndelag 1995). l dette områ-
det møtes de østlige ballblom Trollius europaeus,
dvergmaure Galium trifidum, dvergtettegras Pin-
guicula villosa, huldrestarr Carex heleonastes og
blystarr Carex livida, det svakt kystbundne skrub-
bæret Cornus suecica og fjellplantene blindurt Sile-
ne uralensis, gullrublom Draba alpina, smalnøkle-
blom Primula stricta, fjelltettegras Pinguicula alpi-
na, fjellkurle Chamorchis alpina, myrtust Kobresia
simpliciuscula og smalstarr Carex parallela.
 

Hiåsjøene

Dette området ligger også på fylkesgrensen, 20
km vest for Forollhogna. Fra Litlhiåsjøen, 948 m
o.h., renner Hiåa halvannen kilometer nordover til
Storhiåsjøen, 931 m o.h., gjennom denne og videre
nordover gjennom et praktfullt morenelandskap
til Endalen og Budalen i Midtre Gauldal. Innsjøene
ligger i det flate, alpine dalføret mellom Sandfjellet
(1258 m o.h.) i vest og Blåorfjellet (1158 m o.h.) i
øst.

Den lavalpine vidda preges av artsrike rein-
roseheier, tørre rabber, rikmyrer og snøleier. Langs
Hiåa ut fra Storhiåsjøen står store bestand av det
østlige kongsspir Pedicularis sceptrum-carolinum.
På myrene nord for sjøene kan en også finne bly-
starr Carex livida. l fjellene og helt ned mot sjøene
vokser den suboseaniske geitsvingelen Festuca
vivipara, mens bjønnkam Blechnum spicant og
blåknapp Succisa pratensis følger elva Hiåa et
stykke oppover mot vidda. Fjellfloraen er meget
rik. I snøleiene kan man finne den meget sjeldne
snøsoleia Ranunculus nivalis sammen med is-
soleie R. glacialis. l området er også fjellkurle
Chamorchis alpina, rabbetust Kobresia myosuro-
ides, rabbestarr Carex glacialis, snø m u re Poten-
tilla nivea, blindurt Silene uralensis, alperublom
Draba fladnizensis, fjelltettegras Pinguicula alpina
og smalnøkleblom Primula strica (Ouren 1952,
1959, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag 1995).
 
 

Grøntførnan

Dette er i hovedsak et våtmarkområde som ligger
ved Ya i Tynset kommune, 14 km sørvest for Foroll-
hogna og 16 km øst for Yas utløp i Orkla. Området
strekker seg opp mot 900 m o.h. under Bratthøa.
Her er åpne myrer, fuktenger og bjørkeskoger av
varierende rikhet. Her er også vannvegetasjon og
høystarrsumper med og uten vier i tilknytning til
elva, bekkene og kroksjøene (Haugan 1995).

De østlige kongsspir Pedicularis sceptrum-
carolinum og nordlandsstarr Carex aquatilis mø-
ter her den kystbundne roma Narthecium ossifra-
gum. Av fjellplantene går både smalstarr Carex
para/te/a og fjelltettegras Pinguicula alpina ned
på myrene her (Haugan 1995).
 
 

Truete og sårbare karplanter

Tabell 2 gir en oversikt over nasjonalt og regionalt
truete og sårbare karplanter i Forollhogna-om rådet
(DN 1999, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag 1995,
Haugan 1995, Haugan & Often 1998). Selv om
området huser flere truete og sårbare beitemark-
sopper, moser og lav, har vi valgt å bare konsen-
trere oss om karplantene. En beskrivelse av kryp-
togamene finnes for eksempel hos Fylkesmannen
i Sør-Trøndelag (1995) og Haugan (1995).

Av de nasjonale rødlisteartene er det bare spri-
kesnøgraset Phippsia concinna som vokser helt
inne i nasjonalparken, i sent framsmeltete snø-
leier. Arten oppgis som sårbar både i norsk og
nordisk sammenheng (Aronsson et al 1995, DN
1999). Gjærevoll (1956), Elven (1986) og Dani-
elsson (1994) anfører klimaendringer som den
viktigste trusselfaktoren. Utvikling av et mildere
klima de siste årene fører til tidlig bortsmelting av
snøleiene som arten er avhengig av. Dersom gjen-
nomsnittlig årstemperatur brukes som indikator,
synes denne ikke umiddelbart å gi støtte for teo-
rien. Gjennomsnittlig årstemperaturer for Røros
for normalperioden 1931-60 er 0,5 °C (Bruun
1967), mens ditto for normalperioden 1961-90 er
0,3 °C (Statistisk årbok 2001). Gjennomsnittlig
årsmiddeltemperatur i perioden 1992-2000 for
samme målestasjon er imidlertid 1,0 °C (Statistisk
Sentralbyrå 1993-2001). Årsgjennomsnitt for 2000
ligger på hele 2,4 °C.

Aronsson et al (1995) nevner også sur nedbør
som en mulig trussel for sprikesnøgraset.

Svartkurle Nightella nigra vokser på slåttemyrer
i seterdalene på Østlandssida av nasjonalparken.
Den trues særlig av gjengroing, dels også av opp-
dyrking. Svartkurle er en av de 43 planteartene
som ble fredet 21.12.2001 (pressemelding fra
Miljøverndepartementet).

Kvitkurle Leucorchis albida ssp. albida oppgis
av Ouren (1959, 1961) på flere lokaliteter i seter-
dalene og inn i nasjonalpark-området i nord-nord-
vest. Arten er i rask tilbakegang og ble ikke gjen-
funnet av Olsson et al. innenfor de foreslåtte verne-
områdene i 1995. Kvitkurla er tatt opp i den nasjo-
nale rødlista med status som hensynskrevende
(DN 1999). Den trues, som svartkurla, dels av gjen-
groing og dels av oppdyrking av slåttemyrene. Her
står den framtidige forvaltningen av verneområ-
dene overfor store (ja kanskje for store) utford-
ringer.

Haugan (1995) og Fylkesmannen i Sør-Trøn-
delag (1995) anfører ytterligere seks arter som
regionalt truete og sårbare i regionen, se gruppe
B i tabell 2. De fire første er slåttemyr-arter og
utsettes for de samme trusselfaktorer som nevnt
for de to orkideene ovenfor. Som tidligere nevnt,
kan vi finne den østlige huldrestarren Carex heleo-
nastes langt inne i nasjonalparken. De to under-
artene av Dactyiorhiza incarnata, den svakt sørlige
engmarihand (ssp. incarnata) og fjellutgaven blod-
marihand (ssp. cruenta}, møtes i seterdalene på
begge sider av nasjonalparken. Lappmarihand
Dactylorhiza lapponica synes å ha tyngdepunktet
i Sør-Norge i nordlige Hedmark og i Trøndelag.

Kvitstarr Carex bicolor er også tatt med i vår
liste, selv om arten bare når opp til grensen for
landskapsvernområdet på Hedmarksida. l Sør-
Norge vokser kvitstarr på sand- og grusstrender
ved elver. Arten er først og fremst truet av elveforbyg-
ging og vassdragsregulering.

Haugan (1995) angir også ildsveve Hieracium
flammeum som en sterkt truet art fra seterdalene
på Østlandssida. Arten hadde i 1995 kun fire
gjenværende lokaliteter i Norge (Haugan & Often
1998). Den vokser i slåtteenger på setervoller og
er sterkt truet av gjengroing. Arten er knapt sett de
siste femti år og er trolig utgått.

Med unntak av sprikesnøgraset, er det menne-
skenes endrede bruk av området som er den
største trusselfaktoren. Hvordan fredningen vil
påvirke dette trusselbildet gjenstår å se. Erfaringer
fra andre områder viser at nasjonalparkstatus ofte
virker som en turistmagnet. Det anes en viss frykt
for at denne virkningen også vil ramme Forollhog-
nanasjonalpark.
 
 

Litteratur

Aronsson, M., Hallingbåck, T. & Mattsson, J.-E. 1995. Rodlistade

våxter i Sverige 1995. ArtDatabanken, Uppsala,
Baadsvik, K. 1979. Undersøkelser i samband med botaniske

verneområder i Midtre Gauldal kommune, Sør-Trøndelag.

Notat. Det kgl. norske videnskabers selskab, Museet, Botanisk

avdeling.
Bruun, l. 1967. Standard normals 1931-60 of the air temperature in

Norway, Det norske meteorologiske institutt, Oslo.
Danielsson, B. 1994. Hårjedalens kårlvåxtflora. SBT-forlaget, Lund.
Direktoratet for Naturforvaltning. 1999. Nasjonal rødliste for truete

arter i Norge 1998. Norwegian Red List 1998. Rapport nr 3 -

1999.
 

Elven, R. 1986. Kommentar til snøgrasslekta (Pbippsia} og nyfunn
av sprikesnøgras (Phippsia concinna} i Sør-Norge. Blyttia
44: 126-133,

Eriksen, J.-E. 1991, Undersøkelse av flora og vegetasjon ved
Dalbusjøen, Os kommune. Univ. \ Oslo, Bot. hage og mus.
Upubl.

Flatberg, K. 1979. Botaniske verneområder i Holtålen kommune,
Sør-Trøndelag. Rapport i forbindelse med fjell regionplanen for
Sør-Trøndelag.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, miljøvernavdelingen, 1995. Status-
rapport om flora/vegetasjon og fauna i det foreslåtte verne-
området Forelhogna i Sør-Trøndelag. Rapport 7/95.

Fægri, K. 1960. The Coast Plants, Fægri, K. et al. (eds.). Maps of
distribution of Norwegian Plants. l. Oslo University Press.

Gjærevoll, 0. 1956. The plant communities of the Scandinavian
alpine snow-beds. K. norske vidensk. selsk. skr. 1956 nr 1:

1-405

Gunnerus, J.E. 1766. Flora Norvegica. l, Nidrosia.

Haugan, R. 1995. Flora og vegetasjon i Forelhognaområdet (Os,
Tolga, Tynset). Fylkesmannen i Hedmark, miljøvernavdelin-
gen, rapport 4/95.

Haugan, R. & Otten, A. 1995. Status for truete arter i Hedmark.
Karplanter. Fylkesmannen i Hedmark, Miljøvernavdelingen.
Rapport nr. 17/98: 1-110.

Jordal, J. B, og Gaarder G. 1995. Beitemarkssopp i seterlandskapet
i Budalen, Midtre Gauldal i 1994. Fylkesmannen i Sør-Trønde-
lag, miljøvernavdelingen, rapport nr, 1-95.

Jakobsen, A. 1998. Søterot - kommuneblomst i Midtre Gauldal.
Medlemsblad for Norsk Botanisk Forening, Trøndelagsavdel-
ingen, nr.1-1998.

Lid, J & Lid, D. T. 1994. Norsk flora. 6. utgava ved Reidar Elven.
Det norske samlaget, Oslo.

Nilsen, 0. & Wolf, F.C. 1989. Geologisk kart over Norge, berg-
grunnskart for Røros og Sveg. Norges Geologiske under-
søkelse.

Moen, A. 1998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens Kart-
verk, Hønefoss.

Ouren, T. 1951. Gentiana purpurea L. i Trøndelag, K. norske
vidensk. Selsk. Museet. Årberetn, 1949: 68-80.

Ouren, T. 1952. Floraen i Budal herred i Sør-Trøndelag. K. norske
vidensk. Selsk. Skr. 1952(1):1-101.

Ouren, T. 1959. Floraen i Soknedal herred i Sør-Trøndelag. K,
norske vidensk. Selsk. Arb. 1959:71-121.

Ouren, T. 1961. Floraen i Singsås herred i Sør-Trøndelag, K,
norske vidensk. Selsk. Arb. 1961:5-73.

Ouren, T. 1964. Floraen i Støren herred i Sør-Trøndelag. K. norske
vidensk. Selsk. Arb. 1964:7-78.

Ouren, T. 1966. Floraen i Haltdalen herred i Sør-Trøndelag K.
norske vidensk. Selsk. Arb. 1966:25-102.

Olsson, G. m.fl., 1995. Seterlandskapet i Budalen og Endalen,
Midtre Gauldal, Midt-Norge. Kulturhistoriske og økologiske
forhold i fjellets kulturlandskap. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag,
miljøvernavdelingen, rapport nr.2-1995.

Statistisk sentralbyrå. Statistiske årbøker for perioden 1993-2001,

Sæther, B,, T. Klokk & H. Taagvold, 1980. Flora og vegetasjon i
Gaulas nedbørfelt, Sør-Trøndelag og Hedmark. Det kgl. norske
videnskabers selskab, Museet, botanisk rapport 1980-7.
 

Tabell 1. Unisentriske (U) og bisenthske fjellplanter ifølge Lid &

Ud1994.

Unicentric (U) and bicentric alpine species according to Lid & Ud
 

Snøsoleie Ranunculus nivalis 
Blindurt Silene uralensis sspapetala 
Smalstarr Carex parallela 
Kvitstarr Carex bicolor 
Småsøte Gentianellatenella 
Sprikesnøgras Phippsia concinna (U) 
Fjelltettegras Pinguiculaalpina 

Gullrublom Draba alpina 
Rabbetust Kobresia myosuroides 
Alperublom Draba fladnizensis 
Snømure Potentilla nivea 

Issoleie Ranunculus glacialis 
Jøkularve Sagina nivalis 
Snø rublom Draba nivalis 
Fjellkurle Chamorchis a/p/ha 
Rabbestarr Carex glacialis 
Dovrerublom Draba daurica var dovrensis 
Gulmjelt Astragalus frigidus 
Gullmyrklegg Pedicularis oederi{U) 
Myrtust Kobresia simpliciuscula (U) 
Finnmarkssiv Juncus arcticus ssp arcticus 
Smalnøkleblom Primula stricta
Rypebunke Vahlodeaatropurpurea
 
 

Tabell 2. Truete og sårbare karplanter i Forollhogna-området.

T; Tyngdepunkt på Trøndelagssida. Most common at the

Trøndelag side of the national park.

0; Tyngdepunkt på Østlandssida. Most common at the Østlandet

side of the national park.

V: Sårbar. Vulnerable

DC: Hensynskrevende. Declining, care demanding

E: Akutt truet. Endangered

A. Nasjonale rødlistearter. National red list species

Sprikesnøgras Phippsia concinna 
Svartkurle Nigritella nigra 
Kvitkurie Leucorchis albida ssp. albida 

B. Regionalt truete og sårbare arter Regional endangered and
vulnerable species

Huldrestarr Carex heleonastes 
Engmarihand Dactyiorhiza incamata ssp. incarnata 
Blodmarihand D. incarnata ssp. cruenta 
Lappmarihand D. lapponica 
Kvitstarr Carex bicolor 
Ildsveve Hieracium ftammeum