Verneområder

Junkerdalen Junkerdalen ligger i Nordland, fra Saltdal østover inn i Sverige. Nær grensen Graddis fjellstue. Kjent for sin rike flora. Gjennom dalen går mellomriksvei (Rv.77).

Botanikkdagene 2001 (Fra Blyttia 2/2002) Salten Naturlag og jeg som leder hadde tatt på oss den store oppgaven å gjennomføre Hovedekskursjonen 2001 eller Botanikkdagene i Salten som vi også kalte arrange- mentet. Det ble gjennomført i tida 22. til 27. juli i et hoved- sakelig strålende vær, som dessverre ikke Land-skytter- stevnet kunne nyte av uka etter... Deltakerantallet var 32 og alderen 25-80! En av deltakerne, Bjørn-Petter Løfall, hadde fått dis- pensasjon fra fylkesmannen i Nordland for å samle lav i de verneområda vi skulle besøke. Hans viktigste funn er gjengitt i teksten. Ausvika og Mjelle. Dag 1 hadde vi det første stoppet på Rønvikleira industriområdet med Nordlandsbanens absolutte nord- ende. Hva passet bedre enn å se på det store bestar- det av jernbaneplanten småtorskemunn Chaenorhinur- minus, som her har sin nordiske nordgrense. Så dro vi fra Bodø ut på Nordsia til kjente plantelokaliteter som Ausvika og Mjelle, det «sangomsuste». Her fikk vi se en rekke orkideer, ikke minst flueblom Ophrys insectifers som her vokser nesten på nordgrensa. Begge stedene er svært kalkrike, noe som floraen kunne vise. Et sted er hele gangvegen dekt av den ellers sjeldne fjellplanten rabbetust Kobresia myosuroides, kanskje en bra erstat- ter for tungras og tunrapp, i alle fall tåler den åpenbart tråkk godt! Av andre planter vi såg var den karakteristiske nordnorske varieteten av bleikvier Salix hastata var. vege- ta i et tett halvmeterhøgt kratt. Den er lett gjenkjennelig på de sterkt forstørra øreblada.  På ettermiddagen tok vi hurtigbåten til Arnøyene på  ytterkysten av Gildeskål. Her ble vi skysset til Krokholmen,  med kjent som Salmon Island, et jappested der de holder laks i avstengte sund som de pengesterke gjes- tene kan fiske opp. Vi hadde en spesialavtale! De gamle husa var nennsomt pusset opp, og vi ble servert en delikat laksemiddag. For å holde kulturlandskapet under kontroll hadde man skaffet noen sauer som hadde et svare strev med å holde all aggressiv vegetasjon nede. Vi botaniserte på store deler av øya og fant f. eks. hårsvæve Hieracium pilosella, som er sjelden på disse kanter. Vi noterte oss også ørevier Salix aurita med en av dens nordligste forekomster. Sørarnøy. Dag 2 startet vi med tur på Sørarnøy som har en del interessante arter, men er ikke godt undersøkt. Her fikk vi sakkyndig ledelse av Åse Bøilestad Breivik, Gildeskåls lokale botaniker. Hun kunne vise fram ekstremrikmyrer med engmarihand og enger med storblåfjær Polygala vulgahs og hjertegras Bnza media, som begge sterkt nærmer seg sine nordgrenser. Også her ble det funnet hårsvæve. Inndyr Både her og på Mjelle var det rike forekomster med kalkmessinglav Xanthoria sorediata. Så stilte kommunen opp med legekyssbåten som tok oss over til fastlandet og Inndyrs området med sin rike orkidéflora med marisko, flueblom og vårmarihand. Vi vasset også i ulike typer marihender Dactylorhiza spp. som voldte oss en del eksamineringsvansker. Vi kunne bare innstemme i den svenske professorens ord: Hur sjutton ska jag kunna beståmma dom hår når dom inte har beståmt sig sjålva ånnu». Evolusjonen i et nøtteskall! Artig var å merke seg den vanligste starren, blåstarr Carex flacca, som lenger nord bare har små enkeltfore- komster. Tverviknakkan. Dag 3 fikk vi på båtskyss inn gjennom den storslagne Beiarfjorden, som i sin innerste del kantes av det stup- bratte marmorfjellet Segtfjell. Her skulle vi først besøke et av de største naturreservata innafor Verneplanen for rike lauvskoger i Nordland. Først gikk vi sammen med grunneieren, tidligere miljøvernleder i Beiarn, over Tver- viknakkan med særs verdifull kalkfuruskog der vi såg skredarve Arenaria norvegica. Da vi krysset grenseelva fant en av deltakerne en tidligere ukjent forekomst av den for Nordland endemiske kransalgen sjøglattkrans Tolypella normaniana. I Arstadlia kunne vi bivåne ver- dens nordligste almeforekomst Ulmus glabra og ei rekke andre sjeldne arter som legesteinfrø Lithospermum offi- cinale, lodneperikum Hypericum hirsutum, krossved Vi- burnum opulus og myske Galium odoratum. Orkideen fuglereir Neottia nidus-avis hadde dessverre gjemt seg i den tette høgstaudevegetasjonen (om den nå var kommet opp dette året), men i en blandingspopulasjon av brei- flangre Epipactis helleborine og rødflangre F. atroru- bens sto også noen hybrideksemplar. Etter noen timer fritt denne ekstremt varme dagen kunne vi så på fallende flo dra til Leirvika, foreslått reser- vat i Kystverneplanen. Dette er den største gjenværende estuariestrandenga i fylket og ligger strategisk ved utløpet av den store Beiareiva som nå er berga fra videre kraft- utbygging. Området har vært mest kjent som beitelokalitet for alskens sjøfugler, men føden deres skulle vise seg å ikke være mindre verdifull. Det var nettopp her som den store 1800-tallsbotanikeren Johannes Norman fant den bitte lille endemiske sjøglattkransen, som til forskjell fra de fleste andre kransalger trives i brakkvann. Det står stor respekt av Normans teft, ved at han for det første i det hele tatt fikk øye på planten, såg at det var en krans- alge hørende til slekta Tolypella, og at t på til at det måtte være en ny art for vitenskapen! Takket være den lomme- kjente grunneieren kunne vi gå rett på den. Ellers er Leirvika voksested for ei rekke interessante starrarter: pøylestarr Carex mackenziei, grusstarr C. glareosa, spraglestarr, ishavsstarr C. subspathacea og saltstarr C. vacillans. Junkerdalsura Etter innkvartering ulike steder tok oss dag 3 en leid buss over til Saltdal. På vegen kunne vi i Skjerstad studere flotte subalpine ekstremrike bakkemyrer med lappmari- hand Dactylorhiza lapponica og fjelltettegras Pinguicula alpina. På Saltdalssida stoppet vi ved ei lita myr med tromsøyentrøst Euphrasia hyperborea i store mengder. Så ankom vi da Storjord og Saltdal turistsenter. Herfra leder et par fine hengebruer rett over til Junkerdalsura, en nytt naturreservat i Barskogsplanen for Nord-Norge. Ved senteret kunne vi se hundesennep Descurainia so- phia på torvtak, et sjeldent ugras i Nordland. Vi passerte også et par klåvedbusker Myricaria germanica, som sik- kert er kommet inn her med sand fra Saltdalselva, der den forekommer hyppig. Den forjettete og berømte Junkerdalsura trollbinder alltid nye besøkere, og sjøl blir jeg aldri lei dette fantastiske elvejuvet med sin unike blanding av varmekjære planter som marisko Cypripedium calceolus og legesteinfrø med eksklusive fjellplanter som rosekarse Braya linearts og blåmjelt Astragalus norvegicus. I Storura klatret vi også forbi den store forekomsten av tindved Hippophaé rham- noides på en av dens få innlandslokaliteter i Nordland. Vi såg også på den svært sjeldne hybriden mellom bringe- bær og teiebær Rubus idaeus x saxatilis, som sannsyn- ligvis har kunnet oppstå fordi artene nettopp her har litt overlappende blomstringstider. Etter den ganske tøffe marsjen gjennom ura skulle det bli enda mer utfordrende for dem som hadde krefter til overs - og det hadde de aller fleste. Fra Solvågli gikk vi nærmest rett opp to kilometer mot Solvågtind, på en godt tråkka sti heldigvis, men likevel... Da vi fikk øye på Sol- vågvatnet, fikk vi også lønn for strevet: Her fant vi en stor forekomst av den eksklusive grønlandsstarren Carex scirpoidea! . I hele Eurasia fins den bare her rundt Solvåg- tind og et område sør for Narvik. Det ble mye fotografering i den sista kveldssola før vi ruslet ned til en forsinka, men velfortjent middag på turistsenteret. På vegen hit kunne vi studere den fantas- tiske utsikta ned i ura fra mellomriksvegen. I den stupbratte sandskråninga blomstret et stort antall fjellvalmuer Papa- ver agg. radicatum. Dessverre, og hvorfor det? Ingen av dem er nemlig kommet hit «av egen fri vilje», men er sådd ut av en lokal hagedyrker. Svensken Erik Ljungstrand kunne ved klatring i 1997 konstatere at det er ikke mindre enn fem valmuetaksa som vokser her: svartisvalmue P. r. ssp. subglobosum, tromsvalmue P. r. ssp. hyperbo- reum, dovrevalmue P. r. ssp. ovatilobum, urvalmue P. r. ssp. relictum og sibirvalmue P. nudicaule. I tillegg kunne vi observere en bergjunker Saxifraga panicutata som heller ikke skal være der. I Junkerdalsura var det en rik makrolavflora med bl.a. pulverdogglav Physconia enteroxantha, som synes å være sjelden i Nordland. Ved siden av denne ble leppe- dogglav P. perisidiosa også samlet, sannsynligvis som ny for Nordland fylke. Det morsomme er at denne ble samlet bare 50 m fra statuen av Søren Christian Sommer- felt, prost i Saltdal rundt 1820 og den første som syste- matisk samlet sopp og lav i Norge. Ellers kan nevnes funn av fertil frynsenever Peltigera elisabethae, som også synes å være sparsomt forekommende i Nordland. Sulitjelma. Dag 4 begynte med en lengre transportetappe til Suli- tjelma. Underveis gjorde vi et par stopp. Først ved en stor elveør ved Røkland der vi først fant en del artige ting i en bakevje. Her vokste linmjølke Epilobium davuricum, som egentlig ikke er sjelden i Salten, men kan være vrien å bestemme. Der sto også fine eksemplar av polarkarse Cardamine pratensis ssp. polemonioides og knoppsildre Saxifraga cernua. På øyra vokste det ganske tett av den karakteristiske blågrønne klåveden, som har en sterkt splittet utbredelse i Skandina- via. Der var også et 60-talls kraftige planter av fjellvalmue. Det kunne teoretisk være tromsvalmue, som var kommet ned Saltdalselva som frø eller småplanter, men det er dessverre igjen snakk om utsådde planter. Underarten er dovrevalmue, om det da ikke er litt urvalmue i den også... Forekomsten er for øvrig angitt i Flora Nordica 2 med prikk som innført i nordre Nordland. I Sulitjelma hadde vi tillatelse til å kjøre anleggsvegen mot Balvatnet og sparte dermed lang gang-avstand. Vi gikk vestover opp Skoddefjellet eller Rostnevårri på sa- misk. Det store botaniske trekkplasteret her er noen av kjerneforekomstene til bergjunkeren, eller silverbråckan som den svenske samefamilien Blind så poetisk kaller den. «Vår» plante betraktes ofte som en egen underart Saxifraga paniculata ssp. laestadii etter Lars Levi Læ- stadius, som oppdaget den på østsida av Balvatnet i 1825. Skoddefjellet ligger innafor Junkerdalen-Balvatnet plantefredningsområde som planlegges som nasjonal- park. Skoddefjellet innfridde absolutt våre forhåpninger. Et bra antall bergjunkere var nettopp kommet i blomst, og det var en stor opplevelse for de alter fleste deltakerne som ikke hadde sett arten før. Store areal var reinrosehei der man kan finne stort sett hva som helst av kravfulle fjellplanter. Vi fant noen tuster kantlyng Cassiope tetragona, en nordlig unisentrisk fjellplante som her sterkt nærmer seg sin norske sørgrense. En av deltakerne fant et enslig eksemplar av fjellmarinøkkel Botrychium boreate, som tilsynelatende er svært sjelden i området, noe som skyldes at den dukker opp helt uberegnelig. Rundt Skoddefjellet ble det i snøleie funnet den nordlige arten fjetlnever Lobaria linita (kjent fra Børgefjell og nordover), l de rike områdene ble også liten skållav Solorina bispora, svampskållav S. spongiosa, kalknever Peltigera venosa, skjoldnever P. lepidophora og Psora decipiens samlet. Under tilbaketuren begynte det å regne skikkelig for første gang på hele uka. Noen valgte å gå hele vegen til overnattingsstedet, Jakobsbakken, og de ble temmelig våt. Etter en fin festmiddag hadde vi en trivelig avslut- ningskveld med plantebestemmelser og sosial omgang med sang og musikk. Neste morgen tok de fleste bussen tilbake til Bodø der vi skilte lag. Mats G Nettelbladt Nordnorsk Botanisk Forening trykker sine årsmeldinger og ekskursjonsreferater i Polar- f lokken.

Meløy og Glomfjellet Meløy har store fjellarealer over skoggrensa, som ligger rundt 500 moh. Glomfjellet, som er fellesbetegnelsen på fjellområdene øst for Glomfjord, er spesielt på mange måter. Store områder med marmorberggrunn gjør dette til et eldorado for fjellbotanikeren, samtidig som det er et unikt "karstlandskap", med et vell av grotter og bergformasjoner. Her kommer en også i nærkontakt med Svartisen og isbrelandskapet. Nordlandskystens svale somre gjør at mange fjellplanter også trives i lavlandet, bl.a. fjellfiol, reinrose og rypebær.