 Landtransport
Bare en liten del av malmen fra Arendalsgruvene
ble fraktet over land hele veien fram til jernverkene. Det gjaldt bare
malm fra de gruvene som lå nærmest verkene. Aller meste av
malmen ble fraktet sjøveien, og mye av malmen gikk til jernverkene
på Østlandet.
At malmen kunne fraktes sjøveien var
nok en forutsetning for oppblomstringen av jernverksdrift på denne
tida. Landtransport av jernmalm med hest og vogn i sommerhalvåret
eller hest og slede på vinteren, var en uhyre dyr og tidskrevende
transportmetode. Kun noen få gruver lå ved sjøkanten,
så det første stykket ble malmen fraktet med hest og slede
på vinteren. Bøndene ble ofte pålagt av jernverkene
å utføre denne transporten mot betaling. Transport av jernmalm
til Næs jernverk var krevende fordi verket ligger et stykke inn i
landet uten sjøforbindelse.
Sjøtransport
Figur 1: Seilskute brukt
til jerntransport
Bøndene fraktet malmen til spesielle
opplagsplasser. Malmbrygga i Arendal er velkjent, men det fantes mange
malmbrygger i distriktet. Fra disse opplagsplassene ble malmen lastet ombord
i seilskuter som sto for frakten videre til jernverkene.
Malmskutene var små og mellomstore
fartøyer som var vanligvis ble brukt til danmarksfart og kystfart.
Mange kombinerte malmfarten med andre typer fraktfart; de fraktet malm
den ene veien og forskjellige varer til bruk i gruva på returen.
Dette kunne være krutt, trekull, jernovner og stangjern som ofte
ble brukt som betalingsmiddel. Malmfarten var også viktig når
det gjaldt den jevnlige kommunikasjonen mellom ledelsen ved jernverkene
og de ansatte ved gruvene. Flere av skutene fraktet også jernvarer
fra jernverkene til Kongens verft eller
Det ostindiske kompaniets
magasin i København.
Arendal var en av norges viktigste sjøfartsbyer
langt ut på 1800-tallet. Mye av malmen ble fraktet med Arendalsskuter,
men de fikk også konkurranse fra Østlandet. |