| Bøndene var pålagt å
skaffe kull til jernverkene. De hogg tømmeret i skogen og bygget
opp en mile med tømmeret. Stablingen og brenningen krevdes fagkunnskap.
Når milen var ferdig brent, ble produktet trekull.
Det finnes to typer kullmiler; liggmiler
og reismiler, den siste er mest vanlig. Her blir veden, gjerne 3 meter
lang, reist på ende slik at den danner en avkortet kjegle. Tenningskanalen
er midt i kullmilen og danner aksen i den. Milen blir først dekket
av et lag granbar, over det blir kastet et lag med leire og sand, eller
finknust kullavfall fra tidligere brenninger. Kullmilen blir tent i bunnen
av tenningskanalen. Når ilden har fått godt tak, blir alle
åpninger tildekket og varmen blir ledet ved trekkhuller til hele
massen er gjennomglødet og forkullet.
Vanlig størrelse på en kullmile,
var 12-16 favner (lakter) ved, som ga 40-70 lester kull. (1 lest = 18 tønner).
Brennetiden var 12-16 døgn.
Bøndene regnet 120 dagsverk for hver
mile. Dette brukte Næs jernverk opp på et døgn. |
